En merkedag

Vi hadde kost oss lenge og vel noen sene nattetimer, og siden jeg var så heldig å få avslutningen hans noe upraktisk plassert, var det påkrevd med en tur på badet. På vei ut av soverommet passerer jeg et speil, slenger et blikk på meg selv, og utbryter helt automatisk et ”oooops….” relativt høylytt. ”Hva da ooops..?” undres det fra soverommet, og jeg er da pent nødt til å vise frem mitt nyoppdagede merke på en ellers vinterblek hals. Et merke ikke sett på denne kroppen siden den var i slutten av tenårene, i alle fall ikke således plassert - et sugemerke!

Morgenen derpå konkluderer vi med at dette må dekkes til. Jeg må rett og slett skaffe meg dekkstift eller noe slikt, og siden jeg er det vi kan si lite bevandret i sminkens verden, må jeg søke hjelp. Jeg skjønner at dagligvarebutikker ikke er tingen, og står i kø utenfor et kjøpesenter sammen med pensjonister og barn som har vinterferie og venter på at butikkene skal åpne. Jobben fikk vente. Jeg står litt laidback i bakgrunnen og ser pensjonistene springe inn så fort sperringene er fjernet, før jeg rolig glir inn på senterets vitabutikk og ser etter noen som kan hjelpe meg. Her gjelder det å være direkte, så jeg bretter håret og jakken til side og sier ”eeeeeeeh…. jeg trenger virkelig noe som kan dekke over det her (peker og gestikulerer), kan du hjelpe meg?” Jeg fniser selvsagt i det jeg ser på min redningskvinne, og det hele ender opp med en god gammeldags fniseseanse som oftest ses fjortiser imellom. Se for dere følgende. Kunde står i butikken og blotter halsen, ekspeditrisen bruker butikkens testere for dekkstifter og slikt og smører utover for å dekke dette merket best mulig. På min lyse hud, den er skrekkelig lys, er det jammen ikke godt å dekke til et mørkt merke. Fremdeles lattermild betaler jeg for to produkter i kassa, og er fornøyd med meg selv for vel utført oppdrag. I bilen sjekker jeg resultatet, og synes egentlig det ser greit ut. Jobben venter!

På jobb fyller jeg kaffekoppen og stikker innom kontoret til en god venn og kollega som hadde vært i kontakt med meg kvelden før og som sier: ”Jasså, det ble sein jobbing i går?” (høflighetsfrase). Kort kunstpause etterfulgt av: ”Du har sugemerke på halsen” (ærlighetsfrase). Ikke godt nok tildekket altså. Hva svarer man på slikt? Jeg tror jeg fant de forbløffende gode ordene: ”Jah…det er ikke pent” før jeg fant ut at jeg måtte jammen jobbe litt og forsvant ut døra etter at vi ble enige om at jeg kanskje måtte øve litt mer på denne historien før jeg skal hjem til min mann.

To av mine kvinnelige kollegaer har tidligere antydet spøkefullt noe om meg og noe de tror er en elsker. Denne løgnen har jeg klart å avfeie rimelig greit, men en stor løgner er jeg dog ikke. Med merket på halsen gjør jeg mitt for å unngå å møte nettopp disse to. Jeg ser for meg at de spotter sugemerket umiddelbart, konfronterer meg med de enkle ordene ”aha…, se der..”, for så å møte mitt blåøyde blikk som vil avsløre meg umiddelbart og sende dem rett til himmels i ekstase over å ha rett i sine antagelser.

Så skjer ikke. Jeg slipper flere pinlige konfrontasjoner. En dekkhistorie blir surret sammen og innøves. Merket blir akseptert. Noe læres. En merkedag er over.

Et slag for onanien

”En stille Anders. Å lufte laksen. En kjapp en. I en kultur som flommer over av sex, pornografi og samlivslitteratur, er onani fortsatt noe man ikke snakker høyt om. Alle lovlige varianter av sex har sine høylytte talsmenn og interessegrupper, men når så du sist noen slå et slag for onanien?” sto det i en artikkel i Dagbladet.

Kan jeg med sikkerhet si at jeg noen gang har slått et slag for onanien? Trolig ikke. Onanerer jeg ofte? Trolig. Jeg har onanert jevnlig siden jeg var rundt elleve år gammel, og er nå tidlig i tredveårene. Den gang trodde jeg at det bare var jeg som drev med slikt, og jeg husker at jeg tenkte at dette må jeg slutte med. Jeg har sluttet - med å tenke at jeg skal slutte med det. Nytelsen fortsetter. Daglig om det passer seg slik. Med eller uten hjelpemidler. Hjemme eller borte.

La oss slå et slag for onanien, dere!

Mellom to av tre

Jeg er en mann på rundt 40, stor gutt kanskje, ikke helt voksen i hodet altid, noen ganger veldig moden for alderen. Jeg har ikke noe overdrevent lyst til å bedrive utroskap med andre menns kvinner, ei heller noe bestemt behov for å drive med flere damer samtidig. Men, noen ganger er det ikke til å komme forbi at jeg begjærer min nestes.....

Jeg er single, og jeg har tenkt å utnytte meg av det i 2008. Etter et langt forhold, med en kvinne som jeg var glad i, har jeg nå blitt single, og har tenkt å være det en god stund. Jeg er barnløs, i motsettning til mine venner i denne konstellasjonen. Begge kvinnene jeg har fått til å delta sammen med meg i 2008, har barn, og kan kalles ansvarsfulle kvinner som tar seg av familien sin på en eksemplarisk måte.

Jeg derimot er en røver, som bryter meg inn i familiens lykke og røver disse damene for en kort stund. I håp om å lære noe av dem, og i håp om å lære dem noe. Alle er vi forskjellige og alle har vi forskjellige behov. Jeg er en katalysator for å la noen forske vidre på sine innerste lyster, og jeg gjør det helt uten skam.

Jeg skal bringe sammen disse menneskene på flere plan, men jeg kommer stort sett til å skrive om det som skjer når vi har lite klær på.

Jeg er meg og du er deg men hvem er han?

At jeg faktisk er en del av den omtalte trekanten gikk opp for meg når jeg skulle begynne å blogge om hva vi driver med, eller har tenkt til å bedrive. Litt usikker på hendelsesforløpet som førte til at jeg havnet her, men man skal da ikke klage, man skal nyte. Og øvelse gjør mester.

Modningsprosess er kanskje ikke en øvelse, men det har vært nødvendig for å få meg dit jeg er i dag. Hvor det er, kan man lure på, men at jeg er innstilt på at utenomekteskapelige forhold er en helt ålreit ting, har etter hvert blitt ganske sikkert. Gift er jeg også, kvinne som sådan. Så er det kartlagt.

Det begynte, så vidt jeg kan erindre, om en forespørsel om kikking. Intet mer, intet mindre. Være med å se på disse to andre som utgjør Trekanten virket da som relativt utenkelig. Etter en modningsprosess, inkludert litt fandenivoldskhet og en ikke ubetydelig mengde kåtskap, virker det brått både tenkelig og gjennomførbart, og jeg tenker; ”Når kan vi starte?”.