En merkedag

Vi hadde kost oss lenge og vel noen sene nattetimer, og siden jeg var så heldig å få avslutningen hans noe upraktisk plassert, var det påkrevd med en tur på badet. På vei ut av soverommet passerer jeg et speil, slenger et blikk på meg selv, og utbryter helt automatisk et ”oooops….” relativt høylytt. ”Hva da ooops..?” undres det fra soverommet, og jeg er da pent nødt til å vise frem mitt nyoppdagede merke på en ellers vinterblek hals. Et merke ikke sett på denne kroppen siden den var i slutten av tenårene, i alle fall ikke således plassert - et sugemerke!

Morgenen derpå konkluderer vi med at dette må dekkes til. Jeg må rett og slett skaffe meg dekkstift eller noe slikt, og siden jeg er det vi kan si lite bevandret i sminkens verden, må jeg søke hjelp. Jeg skjønner at dagligvarebutikker ikke er tingen, og står i kø utenfor et kjøpesenter sammen med pensjonister og barn som har vinterferie og venter på at butikkene skal åpne. Jobben fikk vente. Jeg står litt laidback i bakgrunnen og ser pensjonistene springe inn så fort sperringene er fjernet, før jeg rolig glir inn på senterets vitabutikk og ser etter noen som kan hjelpe meg. Her gjelder det å være direkte, så jeg bretter håret og jakken til side og sier ”eeeeeeeh…. jeg trenger virkelig noe som kan dekke over det her (peker og gestikulerer), kan du hjelpe meg?” Jeg fniser selvsagt i det jeg ser på min redningskvinne, og det hele ender opp med en god gammeldags fniseseanse som oftest ses fjortiser imellom. Se for dere følgende. Kunde står i butikken og blotter halsen, ekspeditrisen bruker butikkens testere for dekkstifter og slikt og smører utover for å dekke dette merket best mulig. På min lyse hud, den er skrekkelig lys, er det jammen ikke godt å dekke til et mørkt merke. Fremdeles lattermild betaler jeg for to produkter i kassa, og er fornøyd med meg selv for vel utført oppdrag. I bilen sjekker jeg resultatet, og synes egentlig det ser greit ut. Jobben venter!

På jobb fyller jeg kaffekoppen og stikker innom kontoret til en god venn og kollega som hadde vært i kontakt med meg kvelden før og som sier: ”Jasså, det ble sein jobbing i går?” (høflighetsfrase). Kort kunstpause etterfulgt av: ”Du har sugemerke på halsen” (ærlighetsfrase). Ikke godt nok tildekket altså. Hva svarer man på slikt? Jeg tror jeg fant de forbløffende gode ordene: ”Jah…det er ikke pent” før jeg fant ut at jeg måtte jammen jobbe litt og forsvant ut døra etter at vi ble enige om at jeg kanskje måtte øve litt mer på denne historien før jeg skal hjem til min mann.

To av mine kvinnelige kollegaer har tidligere antydet spøkefullt noe om meg og noe de tror er en elsker. Denne løgnen har jeg klart å avfeie rimelig greit, men en stor løgner er jeg dog ikke. Med merket på halsen gjør jeg mitt for å unngå å møte nettopp disse to. Jeg ser for meg at de spotter sugemerket umiddelbart, konfronterer meg med de enkle ordene ”aha…, se der..”, for så å møte mitt blåøyde blikk som vil avsløre meg umiddelbart og sende dem rett til himmels i ekstase over å ha rett i sine antagelser.

Så skjer ikke. Jeg slipper flere pinlige konfrontasjoner. En dekkhistorie blir surret sammen og innøves. Merket blir akseptert. Noe læres. En merkedag er over.